Endelig noe nytt

Endelig noe nytt

Jeg setter stor pris på Bjarte Hjelmeland, Ingrid Bjørnov og Anne Kat. Hærland. Jeg elsker Dagfinn Lyngbø, Marit Voldsæter, og Ylvis. Men jeg har sett dem alle sammen noen ganger nå. Selv om jeg ikke ønsker å gå glipp av en eneste Lyngbø-vits, eller Raske Menns nyeste innfall, føler jeg behovet for å høre nye stemmer og se nye ansikter.

Vi har da Ylvis. Det er to særdeles talentfulle gutter. Men når jeg tenker meg om, det begynner også å bli en stund siden Bård og Vegard Ylvisåker hoppet inn i våre hjerter for første gang. Nærmere bestemt 15 år. Har den bergenske revyscenen stått i ro siden det?

Jeg trenger å se noe jeg ikke har sett før. Det er derfor jeg tar turen til Lille Ole Bull scene. Ole Bull har blåst liv i festspillekabareten. Det komiske showet som på 1990-tallet gikk parallelt med Festspillene. Der Festspillene var stive og alvorlige var kabareten uhøytidelig og morsom.

Fra den uregjerlige og komiske fetteren til Festspillene fikk vi de mest absurde numrene og de beskeste kommentarene. Kabareten tok festivalbyen på pulsen. Der ble det sagt det det som få andre torde å si, for eksempel at kongen hadde sovnet, eller at keiseren var uten klær.

Jeg ønsker  å se noe nytt, men disse revyartistene har jeg aldri hørt om. Tonje Holm Sandnes, Sandra Spjelkavik og deres kapellmester Yngve Elde er helt ukjente navn. Har de i det hele tatt stått på en scene før? ”Nokke for seg”, hva er det?

Forventningen er lave. Hvem er disse amatørene? Jeg er dessuten redd for at festspillkabareten har utspilt sin rolle. Siden kabaretens velmaktsdager har revy og komikk blitt gjennomprofesjonalisert. Det leveres ikke en sketsj lenger som ikke har blitt testet ut mange ganger på et prøvepublikum eller blitt omskrevet noen ganger av profilerte tekstskribenter. Revyene er regisserte, koreograferte og dekorerte. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Jeg setter meg bakerst i salen. Med et surt tryne og en sur øl er jeg klar for å bli overbevist. Det skal ikke bli lett.

Åpningen er helt grei. Folk klapper velvillig. Publikum på Lille Ole Bull er minst like høflig som festspillenes, tenker jeg. Men så bryter plutselig latteren løs. Hvorfor? Var dette morsomt, da? Jeg sitter alvorlig og ser på. Menn i femtiårene gjør gjerne det.

Men uten at jeg helt merker det selv, begynner jeg selv å smile. Før det er gått ti minutter snur jeg meg mot sidemannen, også en surpomp i femtiårene og sier: -Den parodien var god, var den ikke? –Jo, svarer han leende. Etter det forsvinner skepsisen.

”Nokke for seg” er en sjarmbombe av et show. Vi får forfriskende parodier, innholdsrike sanger og helt nye vitser. Tonje og Sandra har en energi på scenen som får deg til å tenke på Ylvis da de debuterte. Her er det skråblikk på Bergen og bybane, her får Erling Gjelsvik sitt inhumane pass påskrevet og selvfølgelig dukker Trude Drevland opp med et nesten ferdigskrevet tale.

Og helt til slutt, det aller morsomste – en uslåelig parodi på Marit Voldsæter.

Tonje og Sandra – det er to jenter jeg gleder meg til å se mer til, for de er ”Nokke for seg”.

av liv

« Til bloggen

Kommentarer

kommentarer

Powered by Facebook Comments