Anmeldere, altså

Anmeldere, altså

Anmeldere, der har vi en gjeng som skulle vært dyppet i tjære og rullet i fjær. Det har jeg tenkt mange ganger. Spesielt når jeg selv har fått en dårlig anmeldelse. Hvis du ikke har opplevd det selv, kan jeg bekrefte at det er usedvanlig vondt og kjipt. Det føles blodig urettferdig, og humøret svinger i ukevis mellom sinne og fortvilelse. Dessuten så synker selvtilliten til bunns.

Da ”Unge Frustrerte Menn” (bandet jeg var med i) ga ut sin fjerde plate, trodde vi at en plass på popstjernehimmelen var nært forestående. Det var den ikke. I BT ble vi slaktet så grundig at jeg samme dag planla å emigrere. Jeg var klar for å gi opp musikkarrieren og flytte til Frankrike. Jeg ringte til og med til den franske ambassaden. De virket imidlertid lite begeistret. Det var nesten som jeg kunne høre dem si: ”Hva skal vi med en mislykket musiker som kun har lært seg én setning på franskkurset han stolt forteller at han går på? (Je n’ai pas compris)”

Gode anmeldelser har derimot et helt annen effekt. Da flyter man på skyer, i månedsvis, og anmeldelsen blir delt på Facebook og Twitter og kopiert inn i annonser. Da stiger selvtilliten til uante høyder, i mitt tilfelle, til arrogante  og usympatiske høyder. Jeg blir uspiselig. Dette skjer imidlertid ikke påtrengende ofte.

Enten man skriver en bok, lager en plate eller setter opp en revy, har man som regel jobbet med stoffet i minst ett år. Og så, på et lite blunk, på grunn av en anmelder, kan produktet bli lagt i grus.

Anmelderen kan i noen tilfeller ha stor erfaring og tung utdannelse. I andre tilfeller kan hun eller ham tilfeldigvis være den som var tilgjengelig på jobb den aktuelle dagen.

Anmelderen har ikke alltid det faglige bakteppet som er nødvendig for å gi en helhetlig, velbegrunnet og rettferdig kritikk. Av og til handler den kun om anmelderens personlige smak, om anmelderens humør og tilstedeværelse, og da blir det bingo-tilstander, da er det ikke godt å vite hvilket tall terningen lander på. For terningen trilles alltid, og det er den vi først legger merke til. Det hjelper lite med mange vakre ord hvis karakteren som blir satt er 3.

Musikeren, skuespilleren, forfatteren eller regissøren blir da satt sjakk matt. Å protestere på anmelderen er det verste artisten kan gjøre. Da blir man raskt stemplet som en dårlig taper, og ingenting er verre enn det.

Verken artister eller vanlige lesere er spesielt glade i anmeldere. Kulturjournalistene mener ofte noe helt annet enn det kjøpende publikum, og ikke så rent sjeldent er det slett hastverksarbeid som ligger bak.

Men selv om anmelderne blir mislikt, stoler både du og jeg som regel på dem. Gir for eksempel alle de store avisene den samme sviende kritikken av en film, er det 99 prosent sikkert at jeg ikke velger den når jeg først kommer meg på kino.

Anmelderne har ofte rett i sine antagelser, men de tar også fullstendig feil. Og av og til er de overhodet ikke enige med hverandre.

Så hvis du skulle oppleve at en forestilling får så mange ulike kritikker og terningkast at du blir fullstendig forvirret, så er det bare en ting å gjøre:

Kom deg på teateret og bedøm selv.

 

av Eduardo Andersen

« Til bloggen

Kommentarer

kommentarer

Powered by Facebook Comments